Om å bry sæ

Idag har æ bakt små kake og hatt besøk, først ei jenta som har gått i barnehagen som ringte på døra og lurte på om hun kunne komme på besøk. Det var koselig, blei så overraska. Da måtte jeg jo hente dukkehuset mitt på loftet så kunne hun pakke ut de nye tingene jeg hadde kjøpt. Ja, jeg kjøper ennå nye ting da det kommer så mye flott ettersom årene går. Og dukkene sliter vel også ut både møbler og andre ting.... Tror hun kosa seg, etterpå spiste vi kaker og drakk saft før hun blei henta.

Er kanskje en slags cup kake, men er ikke så nøye med navnet. Ovnen sluttet delvis og virke så noen måtte jeg rett og slett kaste, og om de ikke har fått noen sykdommer på Elvevoll gård så regner jeg med at kakene var greie, de var nemlig å spiste her på ettermiddagen. Kakene er uten egg og nøtter og ingredienser kan man ha i akkurat det man liker. Så lett at selv far kan lage.

Oppgaven min blei ferdig, 2 daga før fristen...rakk ikke engang veiledning så her får æ krysse både fingra og tær og håpe på det beste. Skulle ha min eldste sønn til å lese den og han starta fint....etter side to spurte jeg om det gikk greit. Joda, sa han....e som å lese til en prøve...æ skjønne ingenting. Like greit å bare levere den da, må vel si at det e jo ikke alt æ helt skjønne sjøl av det som æ har skrevet. E så mange fine ord i bøker å på nettet, men e vel ikke meninga å skjønne alt på en gang. Va no sjøl ganske fornøyd og e straks klar for neste oppgave som starte no...Samlinga e å unnagjort og no har vi lært å kommunisere. Og det er ikke bare bare det altså, her skal man kurses til det meste og må bare følge på. Men det va faktisk veldig lærerikt, e ikke alt man tenke over i en kommunikasjon, kordan vi e sjøl, ka vi forvente av andre og ka vi vil fram til i en kommunikasjon. For min del va det ei flott samling og æ lærte mye, trur æ kanskje vil bli litt mere bevisst på mæ sjøl når æ står i en samtale med andre. Håpe i vertfall æ kan ta mæ litt tid å høre på ka andre sier, førr der e æ nok ikke så flink og har veldig mye å lære ennå.

Det er ikke bestandig så lett å samtale med andre når de har det vanskelig, det har jeg fått erfare i det siste. Har ei venninna som har mista noen som stod ho veldig nær og fått døden tett innpå seg. Jeg har prøvd så godt jeg kan å holde kontakt, høre hvordan det går både med henne og familien. Men det er ikke lett å vite hva man skal si i slike situasjoner, og mange ganger har det holdt bare så vidt når jeg snakker med henne, men har prøvd å trøste med det jeg kan. Tror det er viktig at kontakten holdes slik at også hun får en hverdag som kan være så normal som mulig slik at tankene ikke hele tiden kverner rundt det triste. Samtidig er det viktig at man i sånne situasjoner holder av plass nettopp til sorgen og alt det triste. Jeg er bare så glad for at hun ikke ble berørt mere enn hun ble, men selvsagt trist for de som har mistet sine. Og noen ganger er ikke det vi sier så viktig, men at vi er der og bryr oss. 

Det tror jeg vi alle kunne vært flinkere til, å bry oss om hverandre. Vi har så lett for å ha nok med oss selv, med jobben, treningen til både barn og oss selv og andre aktiviteter, at vi noen ganger glemmer av de rundt oss. Idag er media for mange nesten den viktigste kontakten med andre, og besøket eller telefonsamtalen faller ofte bort og ender i en sms. Men det er vel slik vi er blitt mange av oss, og jeg med. Selv om jeg ikke har små barn lengre føler jeg at ettermiddagene er den eneste tiden jeg har til meg selv, og den tiden går fort. Plutselig er det blitt kveld og jeg har ikke fått gjort noen ting....ja, unntatt en god strekk på sofa sammen med Åge...som noen ganger for min del ender i mer enn en time....

Men når jeg setter igang så syns jeg at jeg får ting gjort, og det farlig fort. Trur æ berre har et gir og det e full fart framover...

Vi har iallefall fått masse snø heldigvis og da trives jeg. Masse snømåking og snøballkasting ute etterfulgt av enda mere snømåking. 

Det kaller jeg skikkelig vinter.

 Har også vært innom sykehuset denne uka og da ble det jaggu meg ei sprøyte i hånden. Hadde vel en mistanke om at det ville skje da de forberedte meg sist gang, sprøyter hver gang de finner aktivitet i leddene eller de er vonde. Er ikke glad i sprøyter og valgte pratemetoden (stakkars legen) helt til han var ferdig. Jeg fortalte om alle som har hatt sååååå vondt når de får slike sprøyter, de kan jo nesten ikke holde seg oppegående og er borte fra jobb etterpå, så nå skulle jeg se om det virkelig var så ille for det kunne jeg ikke tenke meg. Dagen etterpå måtte jeg ringe sykepleieren (hun lovte å ikke si til legen at jeg hadde ringt)da hånda hovna opp og den føltes knust, klarte ikke holde en blyant eller noe. Ganske normalt, sa hun. To dager gikk det før hevelsen gikk bort og hånda blei normal...

...men det var egentlig ikke så vondt da....

På toppen av det hele har jeg fått tennisalbue i den andre armen, og jeg som ikke spiller tennis...

Har slitt med begge hender og stiv i ryggen de siste ukene, litt til og fra og syns det kan være litt slitsomt å be andre om å gjøre ting som jeg kunne gjort selv. Også tålmodige og snille Åge min, som vente til æ har stått opp og hjelpe til med påkledning om det trengs ( av og til). Han har måka sny hele helga og e blitt litt skakk kjørt sjøl...

 Å sitte her å skrive er heller ikke det beste, men har ikke vett til å stoppe.

Må vel bare venne meg til det, men det verste er kanskje tablettene, og jeg har nå måttet kjøpe meg en flott pilleboks i etui så jeg husker hva jeg skal ta. Litt rart å tenke på, å måtte ta tabletter ut livet... Er faktisk ei hel omstilling, og alle sykehusbesøkene, neste uke er det to besøk der.

Har ikke blitt strikking den siste uka, en lest venter på sin make, men den får bare vente til armene blir bedre.

Men turer ute har det blitt, truge turer i masse snø på fjellet,

 både i skitt vær ...

...blei så ekkelt lys og da jeg glemte solbrillene mine måtte jeg sette meg ned å se på jakken, buksa og skoene for å fokusere på farger. Alt var hvitt og valgte å snu før jeg var helt på toppen, jeg så ikke mine egne spor da jeg gikk ned.

Men vi har fint vær også, her har jeg og guttene vært på toppen. Jeg på truger og de på brett.

Håper på mange slike dager framover.

  

Det er merkelig så fort dagene går, tror sannelig jeg begynner å bli gammel. Det sa nemlig ei tante av meg da jeg var mindre, at når jeg ble gammel så ville dagene gå kjempefort....så da er jeg vel blitt gammel da, bare å innrømme det.

For ei tid siden hadde jeg kjempekoselig besøk av 2 jenter som har gått i barnehagen her, må jo av og til invitere de tilbake på middagsbesøk. Morsomt å se hvordan de faller tilbake i barnehagemodus selv om de nå er skolejenter, de lekte og fikk se litt film før de hjalp til å lage middagen, etterpå satt de i stua sammen og lekte mens de sa; "Hva syns du er best av barnehagen og skolen?" "Barnehagen selvfølgelig" sa den andre. "Hvordan barnehage syns du er best?" "Lekestua" sa den andre. Nå skal det jo sies at ingen av dem har gått i andre barnehager så de har minimalt å sammenligne med. Men det var litt artig å stå å høre på dem der de satt å fnistra i leken og var så enige begge to. Er det rart man trives med jobben sin? Ingen dager er like og utfordringene står i kø.

For min del er det kanskje ekstra spesielt, som kan legge tilrette dagen slik vi ønsker. Slik som nå da vi endelig har fått snø og kan gå til akebakken, skiløypa eller ordne aktiviteter i hagen? Det beste er når jeg kan ta de store med i skiløypa og gå en liten tur, tenk å kunne gå på ski i arbeidstida.... ikke alle som kan det...

Ifjor fikk vi låne dobbelpulk for å dra de minste med på tur, og en slik skulle jeg gjerne hatt tilgjengelig i vinter, kanskje får vi lånt den litt utover vinteren om det blir skiføre ei stund.

Men så va det no den ryggen da, og fingran og småteran... Denne uka har stort sett gått greit, men kjenne jo at æ har gjort mer enn æ pleie og har hatt en grusom verk i hendern mine, veit liksom ikke kor æ skal gjøre av dem og prøve å ikke bøye så mye men e vanskelig det også... Klare heller ikke å finne ut om været gjør det verre, men merke no når det e vind ute at det kanskje ikke e det beste.  Har jo fått begynt på medisin og håpe den vil hjelpe etterhvert. Kler no på mæ sjøl for tia og det e jo bra...Men no e æ jo sånn  laga at alt bør skje no, ikke seinere...selv om æ vet at det tar tid før all medisin virke.

Så har vi vært på blå tur med jobben min, endte opp i Kiel med båten. Ei kjempekoselig helg med planlegging, spa og boblebad, restaurantbesøk og shopping både på båten og i Kiel. Bra turen ikke varte så lenge, trur egentlig det gikk hardt utover pengeboka og har egentlig ikke turt å sjekke.

Når æ kom hjem fikk æ blomster, sjokolade og pinnekjøtt til middag og gave...
Morsdag... så kunne ikke være verre og kjøpte blomster til Valentines dagen med hjemmelagd kort av mæ sjøl...kan det bli bedre.

Ble også ferdig med prototypen av den første monster ullbuksa. Har egentlig ikke mønster til den men strikke bare i håp om at den passe til nån og det gjorde den. Fikk ei jente i barnehagen å prøve den og da lo ho godt, så godt at æ måtte vise ho mi egen monstershorts....så da fikk ho likegreit buksa sia den passa.
No e det igang med ei ny til....ja det får tia vise.
Men først skal skoleoppgaven skrives ferdig i helga, neste uke e det samling og vil helst bli ferdig.

Mitt nye liv

Ei ny flott uke, men ei travel ei. De siste ukene har gått til prøver, tester, nye prøver og lange sykehusdager.Har visst dette ei stund nå men vet ikke om jeg helt vil klare å forholde meg til det, at æ har fått leddgikt, ikke av den milde typen heller. Det første som kom i hodet mitt var Jahn Teigen....ingenting galt med han altså,har stor respekt for han og syns han e en knakanes sanger.

Merka det på fingran i vinter....og gjett om æ va snar å sy, måtte jo få ferdig julegavan til de 15 ungan i barnehagen. Broderte de siste med tommel og langfinger da pekefingern va så hoven. Men det gikk og alt ble levert i tide. Litt stolt og veldig fornøyd med resultatet.

Når jeg tenke tilbake så burde æ vel skjønt at det va nåkka galt fatt.Åge som har fått klærne på meg enkelte mårra,så vidt kommer meg på do(skulle vært mann så æ slapp å sette),og at æ ikke får tak i klærne som ligger på gulvet(min egen feil) eller nederst i klesskapet...men legen sendte mæ til fysioterapeut sia ryggen va blitt så stiv i høst.Sia den e nåkka førr sæ sjøl så tenkte æ at det va den som va blitt rape tullat igjen.Men det va nok leddgikt,noe som æ forbind med de eldre,men koffer vet æ ikke.Kjenne ikke til noen med leddgikt men har jaggu fått høre det av andre:"æ har ei venninna som har det,no e ho uføretrygda"...en jobbe i 50%...ei e på kurbadet...en kjenne nån som veit av noen som va så dårlig at....Må da vel være noen som fortsette som før?

Da æ satt på sykehuset med ultralyd rundt på heile kroppen og 3 studenta som skulle trykke og kjenne, sa æ at dem treng ikke å sykemelde mæ eller sende mæ på kurbadet, har virkelig tenkt å fortsette jobben som før. Legen så litt på mæ så fortsette han. No har æ en fin jobb å kan legge litt tilrette for både mæ sjøl og de andre, og tenke at den løsninga går æ for. Da legen va ferdig visste det sæ at æ har masse veskefylte ledd, i tillegg til i brystbeinet... og det e kanskje det som e verst noen ganga når den e på topp,eller kanskje det e foten som e verst...som hovne opp,eller fingran...som stivne eller krøkes...

Men det hjelpe å bevege seg,æ går og går og går. Om æ stoppe så kan det hende æ blir helt stiv igjen, så om dokker møte mæ i vill fart på veien så stoppe æ ikke for å prate...tar så lang tid før æ e igang igjen. Har jo fått sykkelen min opp på loftet på rulla, så no kan det sykles om æ ikke kjæm mæ på tur. Foreløpig e knean så god at da e det ut i marka,men før jul kom æ mæ nesten ikke opp trappa, gikk sidelengs.

E vel sånn å ha leddgikt, en dag god og neste dag ikke, men bare æ får begynt å gå så går det greit.

Så får tida vise kordan dagan framover blir, har starta på medisin og regne med den vil hjelpe på. Svigerfar sin medisinboks kan ikke måle sæ med min, fikk ikke plass til alt opp så får heller la være...Ulempen me medisin e visst at man legg på sæ...og æ som skal til syden etter sommeren....Men æ har takka ja til å være med på forskning de neste 2 åran...

I allefall har æ tenkt å fortsette som før...

Men om noen har erfaring, så tar æ gjerne imot tips og råd, om det er trening eller ikke trening, bare det kan hjelpe mot stivhet...

På tirsdag va æ og "tante" Berit på Rødtind i lunsjpausen, mangla sola men va en kjempefin tur. Går helt fint å gå på beina opp, fine spor og hardt så med gode sko så blir det en flott tur. Fant penger på toppen så turen gikk i pluss :)

Selv om det har vært ei kald uke, så har det blitt noen turer, lørdag var jeg og Åge en tur på hyttefjellet igjen, i sol og hærlig vær. Avslutta kvelden med mølje på Malangen Brygger.

Ellers så går dagan med til skolearbeid, snart ferdig med oppgaven som skal inn i slutten av måneden. Strikke "litt" når vi ser på tv, eller kjøre bil, eller bare sitt i sofa.

E bitt av monsterbukse basillen, og har strikka meg en shorts og bikinoverdel som skal brukes på tur igjennom vinteren.

også har det blitt noen fingervanter, eller hete kanskje pulsvarmere. Måtte lage noen litt finere enn til hverdagsbruk og har brodert perler på etterpå. Ble kanskje ikke helt lik men e jo handlaga så da skal det være sånn.

Og no e æ i full gang med nye monsterbukse, men vet ikke til kem.