No har æ det bare helt topp

Da har jeg vært til undersøkelse på Unn for magen og gjett om jeg grua meg. Har en tendens til å google litt på nett når det er noe nytt....skulle ikke gjort det. Når det gjelder sykehusundersøkelser så reagerer vi alle forskjellige, der noen syns det er helt forferdelig syns andre at det var da ikke noe...

Nå liker jeg ikke sykehus så veldig da mine første alvorlige turer ikke var av den hyggelige sorten, kanskje derfor jeg ikke helt klarer å finne helt ro når jeg er der. 

Undersøkelsen jeg skulle på, koloskopi, innebar magetømming dagen før uten å spise. Gikk egentlig helt fint og var ikke sulten engang før langt utpå neste dag. Selve undersøkelsen gikk også helt greit, men sia jeg grua meg så fikk jeg full bedøvelse/smertestillende. Var nok litt ubehagelig og vondt likevel, men jeg stod han av. Så til og med på skjermen da de var kommet helt opp mot tynntarmen...fasinerende...

Resten av dagen var jeg litt i ørska og spiste meg sakte men sikkert opp igjen.

Ble bedre i etterkant og har bare kjent smerter øverst i magen som ikke er til noen plager. Og svaret fra undersøkelsen var heldig vis bra, men nå skal jeg i MR og scanne tynntarmen til høsten. Luringene hadde satt meg opp på time midt i ferien så den måtte jeg avbestille, fikk da ny time akkurat den uka vi er i Tyrkia og måtte avbestille...har nå fått time når det er høstferie...

Siste leddundersøkelse på Unn gikk også greit, nå skal jeg bare ha røntgen, MR og ultralyd en gang i året mot 3 ganger som jeg har hatt tidligere. Og det er fint da det er slitsomt med MR som tar fra 1-2 timer hvor jeg må ligge med hendene helt i ro. Og det er ikke så lett da jeg bruker å sovne i maskinen og våkner med at fingrene spriker til. Det som jeg er lite flink til når jeg er på sykehuset og de spør hvordan det går så sier jeg alltid at det går fint, selv om jeg uka før hadde elendige dager. Jeg er kanskje ikke den som ser tilbake og dveler ved det som har vært, er nok mer i nuet og sånn jeg har det nå sånn føler jeg meg.

Men denne gangen bare måtte jeg fortelle at jeg var møkka lei av å være kvalm og dårlig, av aldri å vite om dagen i morgen ville bli helt bra eller jeg ville bli uvel. Jeg var lei av å ha de dårlige dagene, vondt i hendene, stiv i ryggen og vondt i hoftene. Jeg var sliten av å ikke få sove ordentlig ei hel natt, sliten av å tenke på at jeg kanskje aldri ville bli bedre. Jeg foreslo for legen min at jeg kunne ta medisin annenhver uke istedenfor å gå ned på styrken og da ble det slik. Hoppet glatt over medisin jeg skulle ta samme dag da jeg kom hjem og hadde ei kjempeflott uke. Samtidig kom godværet med sol og varme.

Uka etterpå tok jeg medisin som vanlig men merket ingenting, så nå har jeg hatt 4 uker som har vært de beste ukene jeg kan huske på mange mange måneder, ja år. Håper bare det varer.

De siste ukene har jeg også vært plaget med svimmelhet, syns synet forandrer seg og merker det på brillestyrken. Føles av og til som jeg ikke er her men står på siden av meg selv. Har jo vært en del i forbindelse med jobb, men har vært flink å være både i aktivitet og å slappe av, så jeg er ikke sikker på hva det kommer av.
Har likevel fått meg to langturer på motorsykkelen, den ene dagen var jeg litt kvalm,men vi kjørte begge to til hytta og så til jordbærplantene.

Var idag å gikk på kjøpesenteret men ble svimmel og ør og syns det blir vanskelig å konsentrere meg. Kjennes av og til ut som om gulvet gynger litt under meg men må ikke sette meg ned. Fikk gjort det jeg skulle så dro jeg hjem.

Har begynt å gå på fjellturer og har fått noen flotte turer på fjellet.

Nattmålsfjellet

Finlandsfjellet

Straumsaksla

Krokenvatnet

Kløftbakken

Ølkonheia

De fleste stedene er nå flotte å gå på, noen plasser det er snø ennå men stort sett tørt i marka.

Håper på mange gode tura på fjellet i tiden fremover.

      

Nå blir det strikke og heklekos i helga mens mannen koser seg i Spania :)

Ikke bare rævva

Ble et langt opphold her og har ikke hatt gode dager siden sist. 

Fikk forresten endel positive tilbakemeldinger på forrige blogginnlegg og skjønner at det er et tema som berører mange. Må jo få si at det hender jeg oppfordrer foreldre til å la barna komme i barnehagen selv om de er hjemme, det er selvsagt ulike grunner til at foreldre er hjemme.

Magesåret som jeg trodde jeg hadde, eller kanskje jeg hadde eller har, ble bedre med medisin men aldri helt bra. Måtte på ny kontroll og da ble det oppdaga betennelse i mage/tarm og det første jeg tenkte på var chrons. Kanskje fordi det er den eneste mage/tarmsykdommen jeg kjenner til på grunn av leddgikta mi. Vet også at mange som har leddplager har en større sjanse for å få chrons. Litt rart egentlig da jeg bruker både methotrexat og cimzia. Har også brukt salazopyrin og prednisolon som er betennelsesdempende, men likevel er det magen som får gjennomgå.

Det blir endel doturer, smerter i magen så jeg nesten ikke vet hvilken vei jeg skal ligge og er endel våken om natta, spiser forsiktig for ikke å få verk men det hjelper ikke.

Skal inn på Unn på mandag og da får jeg vite hva det er for noe. Håper det er noe som kan medisineres slik at det går over, er litt lei av å å ikke orke noe på grunn av magen...men ofte blir det slik.

I tillegg er jeg begynt å reagere så kraftig på metex og blir kvalm og uvel allerede dagen før og varer gjerne i 2 dager. Etter å ha tatt medisin blir jeg sulten og klarer ikke å få metthetsfølelsen før etter et par dager.

Har også vært plaget med stive hofter og ryggen, håndledd og albuer verker men heldigvis ikke hele tiden. Merker det godt etter en kjøretur i bil at jeg blir sliten i hendene. Prøvd meg på sykkel men kan ikke lengre sykle de lange koselige turene jeg har brukt å tatt, selv om jeg helt sikkert kommer til å prøve meg, skiturer har gått bra bare dem ikke varte for lenge. Men fikk en nydelig tur til Kjølen for ei uke siden i sol og varme, så da måtte jeg bare gå i shorts og bikini :) 

Og den turen var helt fantastisk...lever lenge på den.

Det blir mest gåturer, for tiden på asfalt til skogen er blitt tørr.Kjenner at jeg begynner å bli dyktig lei av alt no og er for tiden litt sykemeldt, valgte selv å være i litt jobb for å henge litt med. Men det er ikke lett å være sykemeldt i egen bedrift når en fra før jobber 130% stilling. Er jo jeg selv som må jobbe om andre er borte, men nå har jeg vært streng med meg selv og bevisst holdt meg unna halve dagen. Den tiden går til egentrening og sofakos med hekling. Har også vært sliten i kroppen og bare sovna av på dagtid i sofa, men det er litt godt også å slippe å tenke jobb hele tiden. Vet jo at stress kan forverre plagene og det vil jeg helst slippe.

Har fått litt hekledilla og laga forskjellige luer, mest til barn siden det var så mange spennende ting jeg fant på nett. 

Har heklet ei supermanlue til  Håkon

Ble også noen nyfødt sett som skulle til en fotograf, håper de passer til noen små. Lagde pannebann til uglesettet med rosett på, første gang jeg klarte å hekle en dobbel rose.

Litt forskjellige Angry birds luer

En uglelue til gutt...

Og en uglelue til jente.

og den siste ble en spidermannlue.

Har nok blitt kraftig bitt av hekling og morsomt å finne nye ideer til luene. Lurer litt på hva jeg skal gjøre med alle... er blitt endel luer til små hoder nå.

Men nå skal det soves litt før jeg skal være nattevakt sammen med Røde Kors i byen når årets russ tar av. Skal jo tidlig opp i morgen å gå i barnetog her på Kvaløysletta. Var forresten vakt natt til 1.mai også og er litt koselig å gå rundt i byen å føle seg nyttig. Litt rart å se årets russ da jeg kjenner så mange, men du verden så masse flotte ungdommer.

Riktig god 17.mai helg og Hipp Hipp Hurra  :)

Hvorfor får vi barn?

Da ble jeg også sykemeldt, magesår sier legen. Hadde nok tenkt tanken sjøl og har kjent litt på det de siste ukene, kommet og gått. Verre nå enn sist. Til tider så vondt at jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg, vil kaste opp og har hatt feber. Fikk ei uke på meg for å slappe av og starta medisin, men kom tilbake på kontroll og var mye verre. Ny sykemelding og sinte øyne fra legen, no må æ ta det med ro og slappe av. Ho vet no hvem ho sier det til, men skal prøve. Er vel egentlig ikke blitt så mye bedre, alt æ spis gir verk...men nå har jeg laga knekkebrød og dem var go.

Siden jeg er sykemeldt med fullfart forbud har det blitt litt tid til lesing på nett og i bøker, samt noen diskusjoner. Temaer som ofte blir tatt opp er små barn i barnehagen, noe som interesserer meg veldig, spesielt etter at jeg ble ferdig med psykisk helsearbeid. Etter å ha diskutert med andre barnehager ser jeg at det er ganske så likt i alle barnehager når det gjelder barn og tiden de bruker i barnehagen. 

Hvorfor er det blitt slik?

Jeg kan mange ganger bli forundret over de som har små barn, hvorfor får vi egentlig barn? De fleste får vel barn fordi de ønsker seg barn, ha noen å ta seg av og som kanskje kan ta seg av oss når vi blir gamle og går i barndommen igjen. Men hvorfor skal de aller aller minste på død og liv gå i barnehagen fra de er under året? Fulle dager og hver dag? Det er lenge å oppholde seg i barnehagen 8-9 timer om dagen for 1-2 åringer og merker de er slitne når klokka går mot ettermiddag i slutten av uka.

Vi har kommet til ei tid der alle må jobbe full tid, vi må være aktive på fritiden og delta sosialt. Barn nede i barnehagealder er ofte på aktiviteter etter barnehagen og de blir hentet i full fart fordi de må rekke fotball, svømming, turn eller andre ting. De bare henger i armene til foreldrene når de drar til neste stopp...stakkars barn. 

Tro om foreldre tenker på barnas psykiske helse? Får barna nok hvile?

Vi har hatt de som mener vi må aktivisere mer, de mener barna krever mer siden de er så aktive. Men når skal de få slappe av? Kanskje tiden i barnehagen noen ganger er et fristed for noen barn, de får bestemme litt selv hva de vil gjøre og leker i sitt eget tempo, uten at de voksne avbryter.

Foreldrene er snare å få sykemelding for halsbetennelse eller forkjølelse og må være hjemme noen dager. Likevel kommer barna i barnehagen når vi åpner og hentes seint, dette skjer også om foreldre er hjemme.

Hvorfor ikke kose seg med frokost hjemme og slappe litt av om morgenen? 

Men så finnes heldigvis de foreldrene som setter pris på en frokost sammen med barnet sitt, har barnet sammen med seg om de ikke jobber og finner på koselig ting på ettermiddag og helg.

Dette handler ikke om at vi ikke vil at barna skal komme i barnehagen, men mer om at foreldre vier litt tid til barnet sitt.

Vet at det er økning i antall små barn med stress, som også må få behandling for dette. Det syns jeg er skremmende og skulle vært helt unødvendig. Men kanskje er det den veien det går, vi foreldre har ikke tid til barnet, vi bare pøser på med det vi tror er bra...kanskje fordi de andre gjør det? Også er det vel det å få postet et bilde på Face book av jenta i rosa treningstøy eller gutten i det nyeste fotball utstyret som også frister. Noen barn har så mye klær at de nesten har brettekant i alt de har...Vi må for alt i verden vise alle hva mitt barn er flink til, da får vi selv litt større selv følelse.

Har du noen ganger tenkt på om ditt barn vil vises frem til alle? Dandert og pyntet på alle kanter?

Men dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange er nok karrièremennesker og tenker jobb først og barna etterpå. Vet om foreldre som har vært så slitne at de har stanget hodet i veggen for å markere overfor barna hvordan de har det når barna er grinete og lei på ettermiddagen i hentetiden. Klart barna er trøtte, lei og sultne når de hver dag hentes sist og ofte etter stengetid.

Jeg er glad mine barn er blitt voksne og syns de er blitt ansvarlige, flotte unge mennesker. Vi har aldri hatt den beste økonomien ( utrolig hvor lenge 100 kr kan holde om vi må innstille oss til det)de har aldri hatt det nyeste utstyret eller de dyreste klærne, den minste har arvet av sin bror og den største har aldri hatt trangen for å ha det flotteste og nyeste. De har likevel hatt det de trenger, vi har vært på mange flotte turer, gått på ski eller på fjellet om sommeren, bål i fjæra eller bare kosa oss ute. Jeg er så glad for at jeg valgte å jobbe deltid da de var små, var stort sett hjemme hver dag og kan ikke se annet enn at det er blitt folk av dem også, med sunne interesser og en aktiv hverdag. 

Alt koster penger og jeg tror at det er viktig at ungene ikke får alt fra de er små, de vokser uansett ut av det før de nesten får brukt det. Vi hadde ikke råd til å ha to av alt slik det er nå, hvor barna har både kjeledresser, jakker, sko og ekstra regnklær liggende i barnehagen sin.

Lommepenger har ikke mine barn fått før de ble store og da måtte de hjelpe til hjemme. De har ennå sine oppgaver som å lage middag og vaske, rydde av borde og handler inn. Det syns jeg ikke er mye forlangt. Penger får de når de trenger, har aldri hatt faste beløp og tror nok de er bevisste på pengebruken sin likevel.

Jeg tror småbarnsforeldre idag noen ganger må sette seg ned og bruke litt tid på barna.

Tenker ofte på en samtale jeg hadde i min praksis på et ungdomssenter. En som slet med fortida si og foreldrene. Var kommet litt skjevt ut, ikke stoff eller alkohol men klarte ikke helt å finne roen og slet med angst. Etter ei stund vi hadde sittet og pratet kom det frem at moren aldri hadde tid. Hun jobbet mye skift og spesielt kveld og natt. Hun var alltid borte og denne ungdommen måtte ofte klare seg alene ei stund etter skoletid og senere helt alene siden faren flyttet ut. Var ofte overlatt til seg selv med nøkkel rundt halsen og micromat i kjøleskapet.Det var ikke noen glad historie, og jeg vet at de første barneårene er så viktig å være sammen med barnet ditt, det er faktisk for seint å bruke tid når barnet begynner på skolen. 

Det er foreldrene sitt ansvar og oppdra barnet, selv om vi ser at det er mer og mer barnehage og skole som må gjøre jobben. Og det er ikke bestandig så lett når det gjelder grensesetting.

Sikkert ikke alle som er enige her, men hjelpe meg hvor mange ganger jeg har syntes synd på barna når jeg hører historier og tenkt at de kanskje har det bedre i barnehagen enn hjemme...

Ikke la tida ta deg, ta tiden tilbake og gjør ingenting :)

God late helg !

Æ har det bare bra takk.

Da var det plutselig gått flere uker siden jeg skrev sist, men sånn går det når det er mye andre ting som står på planen.

Har vel egentlig vært noen flotte uker sånn totalt sett, men sliter mye med magen. Tror magesåret er på tur igjen og har valgt å ta forebyggende. Holdt nesten på å daue, bokstavelig talt, her en kveld og visste ikke hvordan jeg skulle sitte, ligge eller hva jeg skulle ta meg til.

Valgte å forbli liggende hele ettermiddagen og kvelden. 

Og når det gikk over kommer sultfølelsen igjen, den kjenner jeg godt til...altfor godt til...

Har nå hatt etegilde siden mandag og blir ikke mett, en utholdelig følelse siden jeg vet at jeg ikke trenger mat. Men er forferdelig å legge seg til kvelden og det kjennes ut som jeg ikke har spist på 2-3 dager, når jeg vet jeg har spist for en time siden. Kvalmen er også der men vanskelig og si om den kommer av et mulig magesår eller om det er metex.

Har heller ikke lyst å dra å svelge slangen og prøver selv å spise nexium for å se om det blir bedre.

Har kjent litt på magen de siste ukene men siste uka har det vært ekstremt og er nå på venstre side. 

Og der ligger jo milten så jeg bruker bare å si at jeg har fått miltbrann...

og det kan brenne og svi skikkelig til tider skal jeg si.

Men skal kanskje ikke spøke med det.

Har også merket noe i høyre kjake, merker det når jeg gaper høyt. Håper virkelig det ikke er noe og tenker jeg avventer til neste kontroll om ei stund.

Hadde en flott skitur til Finnvika 16.mars. Havnet midt i minnerennet til Jan Tore Skjærvik, så vi har gått litt av det. Masse folk og nydelig vær den dagen. 3 timer brukte vi.

Noe positivt har skjedd, er så god i armene som jeg ikke har vært på mange måneder og det tror jeg kommer av at jeg har vært flink å trene på ro maskin. Både morgener og kvelder har jeg tatt noen runder i trenings rommet. Kan bli litt kjedelig av og til men er flink å gjøre andre ting også som svømming en gang i uka og går mye turer både på dagtid og kveld. Ser jo at det hjelper så da er det bare å fortsette. Fikk jo så fin vektvest i julegave som jeg også bruker når jeg går tur slik at jeg får litt ekstra vekt med meg, flott å trene på til fjellturene starter til våren.

Merker når det skjer mye i kroppen så blir jeg sliten..og irritert. Vet at når klokka passerer 14 på ettermiddagen da er jeg ganske ferdig. Så jeg er nok ikke det beste selskapet om ettermiddagen eller på kveldene. Ofte blir det vanskelig å holde gjespen unna og jeg blir fort ukonsentrert når jeg er trøtt og sliten. Verst er det når jeg har mye aktivitet i leddene, merker det når jeg er stiv og hoven at tiden etterpå blir tung.

Jeg som ikke skjønte hva andre pratet om da de snakket om hvor slitne og leie de var. Kan finne på å legge meg på sofa etter middag og ligger der til jeg må opp, gjerne ikke før til kvelds. Prøver likevel å få meg en spasertur på kvelden da jeg vet jeg sover godt etterpå.

Skal vel ikke være så lett, er ikke den som klager over hvordan jeg har det, og skulle nok vært flinkere å si ifra. Vil vel ikke fremstå som en syter og klager for det er det verste jeg vet, når noen hele tiden forteller om hvor vondt de har det. Kan bli for mye av det også. Så når noe spør meg så sier jeg:

Joda, æ har det bare bra takk :)

Innimellom har jeg strikket litt selvfølgelig og i disse OL tider har det blitt mange forskjellige OL luer, både nei til OL og andre luer. Har også strikket mange luer til Vardesenteret på UNN.

Greit å ha litt å gjøre når jeg likevel ligger på sofa.

Morsomt å strikke er det iallefall og spesielt nå som jeg har lært å hekle. Strikkinga må jeg mest sannsynlig legge på hylla en periode da jeg jeg ikke klarer så mye om gangen. Bedre med hekling da jeg ikke merker noe på håndleddene.

Også har vi vært på Island med hele jobben og familien min og da hører det til bading i den blå lagunen. Var både sol og snø mens vi var der men fantastisk temperatur.

Da kjenner jeg det er på tide med litt mat og noe å drikke 

og til helga blir det kanskje en tur å lufte seg :)

Nytt år og nye utfordringer

Nytt år og nye utfordringer sier noen, og det er sikkert helt rett.

Utfordringer står vi vel overfor alle og enhver innimellom, både små og store. Noen ganger vet vi kanskje ikke selv om ting blir en utfordring eller om vi kan takle det. Livet er uforutsigbart og ofte er det at vi ikke vet hvordan vei vi skal velge. Noen har kanskje fått sin dom og må følge den planlagte veien. 

Det er ikke alle som liker å lese sykdomsblogger, de kan ofte virke negative og sympatisøkende, og ja, det er sikkert mange som skriver og vil ha sympati og oppmerksomhet.

Jeg har valgt å skrive om hvordan jeg har det med min leddgikt, litt for at jeg da kan gå tilbake i tid å se hvordan sykdommen min har utviklet seg. Men har også valgt å skrive om leddgikten og alt jeg misliker ved den, på den måten får jeg ut litt av frustrasjonen jeg har omkring det å ha leddgikt. For det er ikke lett bestandig. Nå er det akkurat 2 år siden jeg fikk leddgikt, 1 uke før jula i 2011 kom brevet, blodprøvene visste revmatoid artritt. Ikke visste jeg noe om leddgikt men kjenner noen med leddproblemer. De er veldig dårlige, klarer lite, er sykemeldte, i omskolering eller ufør. Det første som slo meg var Jahn Teigen, var det slik å ha leddgikt? Mange tanker fløy nok gjennom hodet og tida som fulgte skulle bli ennå mer frustrerende. 

Det ble mange dager på Unn, prøver, røntgen, samtaler, Mr røntgen, nye prøver, beintetthetsmåling og ennå flere samtaler. Ble veldig mye opplysninger som jeg dessverre ikke helt husker, men var blant annet om helsereiser jeg kunne dra på, hjelpemidler og stønader. Nå var jeg ikke helt der hvor jeg følte at jeg trengte noen av delene og det var derfor vanskelig å følge med på alt. I tillegg til å ha fått aggressiv leddgikt er jeg også i begynnerstadie av beinskjørhet, osteopeni.

Var så heldig å få delta på et studie, slik at jeg har stilt meg disponibel i forholdt til forskning på medisiner. Dette utgjorde også at jeg var på kontroll 1 gang i måneden det første halve året, blodprøver og ultralyd hver gang, siden ble det annenhver måned i et år og på slutten hver 3.måned. Har vært på mange røntgen og mr av hender og føtter. Den lengste mr røntgen jeg har vært i var en periode hvor jeg hadde verk i hånda.  2 timer lå jeg på benken, tar vanligvis ca 46-60 min. Jeg både sovna og rørte meg og tenkte til slutt å gi opp.Har fått noen sprøyter i håndledd og tær, og de er ikke små. Starta med masse medisiner som prednisolon, Metotrexat( cellegift), folat, calcium, salazopyrin, plaquenil og masse kvalmestillende.

Sommeren 2013 ble det konstatert beinskade i venstre hånd og det ble bestemt at jeg skulle starte på biologisk medisin, cimzia. Så nå tar jeg metex og cimzia i sprøyte hver uke. Og det er ikke så lett det. Allerede dagen før begynner jeg å grue meg, blir kvalm og uvel og må ta kvalmestillende. Går greit å ta sprøyte, en i lår og en i mage, men etterpå er det rett i seng. Går stort sett greit den kvelden men dagen etter er jeg dårlig igjen. Dette skjer nesten hver uke og jeg vet ikke om jeg klarer mer, har vært dårlig stort sett i hele desember og nå første uka. det hjelper å være ute, derfor så mange flotte turer i marka.

Har de siste ukene vært veldig dårlig i kroppen, håndledd er verst og mye jeg ikke klarer. Jeg klarer egentlig det meste men måker jeg litt snø og er natta ødelagt, strikker eller hekler jeg for mye er natta ødelagt. Er hoven og stiv om morgenen, ringen fikk jeg så vidt av en nesten blå finger. Har vært mye ute å gått, fikk vekt vest hos barna mine til jul( hadde glemt at jeg hadde ønska den) og den har jeg brukt mye, til og med noen turer i fjellet. Har prøvd meg fram og funnet ut at om jeg er i aktivitet i ca 3 timer, da får jeg en flott ettermiddag og natt. Ryggen har vært flott, hoftene er ikke vonde og jeg sover stort sett godt om natta. Så da blir det nok flere turer fremover, både på veien og til fjells. Hadde jeg hatt bil så kunne det blitt mange flotte vinter turer nå som sola kommer snart, men det får bli til sommeren når sykkelen tas ut.

Nå er det bare 2 uke til 2 års kontrollen, og jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå. Har nok en liten anelse om at ikke alt står bra til. Men kan være innbilning, væromslag, ny medisin som ikke virker ennå eller bare verk uten betennelser eller skader.

Likevel så gruer jeg meg til kontroll og for svarene, kan jo heller bli positivt overrasket.

Men så må jeg jo være glad for at det bare er i hendene, tenk de som ikke er så heldig å kan bruke beina? Jeg tror jeg skal være takknemlig for det jeg har, ikke bare tenke på det jeg ikke kan. Skal bli flinkere å akseptere det som kommer, for det har jeg ikke gjort så langt. Lett for å tenke på alt jeg kanskje ikke vil klare, redd for å engang måtte ha hjelp til enkelt ting. Slik som for to år siden da Åge måtte kle på meg før han dro på jobb, det var ikke lett å be om hjelp, men alternativet var jo selv å dra på jobb og ta imot ungene i bare stjerten.... ikke noe særlig.

Men har jo for all del fått gjort litt de siste ukene, først var det votter til julegjestene og deretter til vår tiltenkte svigersønn. Siden han også graver i jorda ble det litt bein, spade og en hodeskalle. Tror de falt i smak.

Også har vi noe stort å glede oss til, opp pussing hjemme.

Nå holder jeg på med hekling, men det går sakte. Snart ferdig med en lue...nr 3 i rekken. Lærte meg å hekle på tur fra ferien i vinter og det var jo ikke så vanskelig som jeg trodde.

Så denne helga blir det hekling, vin og kanskje en tur eller to om vi ikke fryser ihjel før den tid.

Riktig godt nyttår til alle.