Gjett om vi fikk fine dager i Tyrkia, kanskje litt vel varme dager men tenker vi ikke skal klage over det. Med temperaturer på godt over 40 grader, relativt vindstille og mye bading så ble dagene så perfekte som de kunne blitt. Klarte en tur i fjellet men det var nok...kan være alderen men jeg velger å skylde på varmen. Mens jeg var der fikk jeg en meget hyggelig oppringing fra der jeg var i praksis, de ville gjerne ha meg inn som vikar. Det var noe jeg hadde ønsket for å lettere holde fokus gjennom skoletiden. Når sant skal sies så hadde jeg bestemt meg for å legge skolesekken på hylla og heller ta det opp til neste år, men jeg valgte å takke ja til et intervju når jeg kom hjem. Det var ikke mere som skulle til for å tenke skole igjen.
Mange koselige middager sammen med Bente og Nils ble det, tror vi har vært på nesten alle restaurantene der...utenom en. Tusen takk for en hærlig tur, neste sommer får dere ta noen dager på sykkelen med oss :)
Men blir fort innhentet av hverdagen og dens sysler og er ikke før kommet hjem før vi er i arbeid alle sammen. For min del ventet en del papirarbeid som måtte gjøres og valgte å ta det samme helga som vi kom hjem. Og godt va det å komme i jobb igjen, ble nok ei lita sisteuke med litt hjemlengsel. Etterhvert det var det å få opp glidelåsen på skolesekken og komme igang. Så nå har jeg vært på opplæring på Åsgård og er klar for en og annen helgevakt, har fått veiledning på skolen og tror faktisk jeg skal klare innleveringen til i slutten av oktober. Her er det bare å skrive og skrive... er allerede kommet langt på vei og satser på at når helga er over så er oppgaven lesbar. Har fått sånn plutselig energi og må bare bruke den, kan forsvinne fort.
Oppgaven skal handle om rus og psykiatri, et spennende tema som jeg ser mange trenger hjelp til for å mestre. Er mange grusomme historier som kommer frem igjennom samtalene og skulle ønske jeg kunne gjort mere for den enkelte. Ikke alle kommer seg ut av rusmiljøet, men tenker at vi kan hjelpe dem så godt vi kan. Ser nok på en rusmisbruker på en annen måte nå enn jeg gjorde tidligere. Når jeg tenker rus er det både de som sliter med alkohol, narkotika og andre skadelige stoffer. Det som er interessant er at mange som sliter med rus gjerne har en diagnose i tillegg som feks adhd. Tro om rusen kunne vært unngått om hjelpen til diagnosen hadde kommet tidligere? Får vel aldri svar på det. Det var en som sa at "selv om jeg har adhd så er jeg ikke gal!" Kanskje det er måten vi ser adhd barn på som er feil? Har vi lett for å dømme på forhånd uten å vite fakta?
Idag er det også mange som får diagnosen i tidlig barneskolealder og til og med i barnehagen og settes på medisiner. Er ikke sikker på at dette er helt rett å gjøre så tidlig i livet, kanskje kunne medisinering vært unngått med bedre tilrettelagt hjelp til både barnet det gjelder og familien. Men dette er vanskelig å si sikkert. Ser at behovet for hjelp er stort til denne pasientgruppen, både når det gjelder å finne egnet bolig og hjelp til å takle livet sitt. Når det gjelder bolig vet vel alle her hvor mange får botilbud, og det er en plass som ikke egner seg for de som virkelig prøver å bli rusfri. Dette er det jeg skal skrive om i fordypningsoppgaven min, om rusmisbrukere. I ferien leste jeg en bok,"Rus og Rolex" av Bjørn Olav Jahr og Olaf Olsvik, som er en usminket og avslørende fortelling om en rusmisbrukers liv. Helt utrolig å lese om hvordan det virkelig står til bak fasaden til mange, og hva de gjør for å holde på maska og ikke bli avslørt. Er nok mange idag som ennå har det slik og jeg anbefaler å lese den. Tror mange vil få seg en tankevekker. Kjenner at jeg trives med å jobbe med de som sliter, og ser på den gode samtalen som en av de viktigste tingene. Var en som kom å takket meg på mandag for at jeg hadde tid å prate:) Skulle hatt mere av det....tid...Men nok om det før jeg tar helt av....kjenner jeg blir litt ivrig...
Idag har det vært sykehus dag og jeg har hatt en anelse....Har ikke vært helt god i beina og får ikke bøyd anklene bestandig når jeg går, samtidig som knærne ikke liker å sitte i vinkel....det samme gjelder håndledd. Nå har ikke været her i nord vært av den beste typen med regn og små kaldt på dagen, men har vært flink å vært ute å gått turer...har til og med jogget også...Har også merket at jeg kan bli svimmel og ør...men det kan ligge til alderen...
Men idag fikk jeg bekreftet at det var hevelser og væske i håndledd og tær, så da ble det ei sprøyta i tærne av alle plass. Lata som jeg ikke syns det var noe problem, men måtte nevne for legen til slutt at jeg er ei pingle med sprøyter, av og til kan jeg bli dårlig før jeg skal sette injeksjon selv.... har faktisk holdt på å besvime da de skulle fjerne noen sting etter ryggoperasjon og måtte legge meg ned da ansiktsfargen forsvant....
Overlevde sprøyta men tror ikke jeg har vært så fokusert før, med hendern kneppa og øyan pressa igjen, var jo livredd for å sparke til han med sprøyta i tåa...det hadde gjort seg...
Så da blir det mere og ny medisin til helga og nye bivirkninger å takle...men det skal vel gå...og svimmelheta det skyldes lavt blodtrykk. Men bare for å ha det sagt så fant han puls og pust ;) så da....sjeik it baby :)))
Midt opp i alt dette hadde vi håpet på å få ordnet på huset slik at jeg kunne fortsette med barnehagen på en litt mere fornuftig måte i forhold til familien. Det skal vise seg å bli en vanskelig affære. Her i kommunen er det naboer som bestemmer hva en skal gjøre, hva en gjør selv er ikke så nøye. Skulle hatt noen kjente der som jeg også kunnet få hjelp av. Det nyttet ikke at legen hadde skrevet en anbefaling om å legge tilrette huset for å kunne fortsette med barnehagen, her er det andres synspunkter som må tas til følge. Har brukt 7 måneder og masse midler allerede, hadde jeg vunnet i lotto hadde jeg kjøpt meg tomt å bygd meg et nytt lite hus med stor leilighet...men jeg gir meg ikke og har fått tegnet et nytt forslag. I tillegg har vi et tredje som vi vil vente med. Er ikke store forandringene men du verden for et styr det skal være for så lite.
Imellomtiden blir det skoleskriving og lesing på høyt gir og satse på å komme i boks der iallefall. Om 3 måneder kan alle bøker pakkes bort eller selges.
Hyttekos med bål og mørke kvelder bruker å hjelpe på i skriveprosessen, så da pakker vi sekken og setter kurs for Malangen igjen snart...
Så var det den triste beskjeden som kom om Anne Lisbeth sin bortgang forrige helg. At et menneske med så mye livsglede og omtanke for andre skulle gå bort så tidlig er ufattelig. Anne Lisbeth var bestandig så positiv, stilte opp og sa aldri nei til noen. Har sprunget ned huset der som mange andre, det var bestandig ei åpen dør og alle var velkommen. Så hvorfor skulle dette skje?
Tenker på familien som sitter igjen og vet at det blir tunge dager fremover.
Ta godt vare på hverandre og husk alle de gode minnene dere har.
Hvil i fred Anne Lisbeth
